Om å være ordentlig redd

Ruthi, Dila, MAriann og jeg er på besøk hos ELisabeth og Mari i Kristiansand. Vi sitter rundt bordet og spiser fruktsalat og snakket om Heath Ledgers selvmord, og hvor ekkel hans rollefigur var i den siste Batmann filmen.

Med et begynner Mariann å skrike, jeg tenker at hun sikkert bare skal skremme oss, men når jeg kaster et blikk bort på henne ser jeg frykten lyse ut av øynene hennes. Jeg setter selv i et hyl, det samme med Mari, Ruthi og Dila. Vi kaster oss bakover alle sammen, gjemmer oss bak stoler og alt vi kan finne. Mari river med seg en isskål i farten som faller på bakken å knuser.

Så kommer latteren. Det viser seg at det Mariann har sett i vinduet bare er en gutt i på skolen til EB og Mari som kom for å si hei eller noe. Han fikk seg nok en god latter han ja.

Men fyttig, så redd har jeg aldri vært, og slik redsel som jeg så i øynene på Mariann har jeg heller aldri sett.